Jesus blir dømt til døden

Martin Luther

Jesus blir dømt til døden

Tekst: Matt. 27, 11 - 31.

Men Jesus sto for landshøvdingen; og landshøvdingen spurte Ham og sa:
Er du jødenes konge? Men Jesus sa til ham: Du sier det. Og da Han ble anklaget av ypperste prestene og de eldste, svarte Han intet. Da sa Pilatus til Ham: Hører du ikke hvor meget de vitner mot deg? Og Han svarte ham ikke et eneste ord, så landshøvdingen undret seg meget. Men på høytiden pleide landshøvdingen å gi folket én fange fri, hvem de ville. Men de hadde den gang en beryktet fange, som hette Barabbas. Derfor, da de var samlet, sa Pilatus til dem: Hvem vil dere at jeg skal gi dere fri? Barabbas eller Jesus, som de kaller Kristus? For han visste at det var av avind de hadde overgitt Ham. Men da han satt på dommersetet, sendte hans hustru bud til ham og lot si: Ha intet med denne rettferdige å gjøre! For jeg har lidt meget i drømme i dag for Hans skyld. Men yppersteprestene og de eldste overtalte folket til å be om å få Barabbas fri, men Jesus avlivet. Men landshøvdingen svarte og sa til dem: Hvem vil dere at jeg skal gi dere løs av disse to? Men de sa: Barabbas! Pilatus sa til dem: Hva skal jeg da gjøre med Jesus, som de kaller Kristus? De sa alle til ham: La Ham korsfeste! Men landshøvdingen sa: Hva ondt har Han da gjort? Men de ropte enda mer og sa: La Ham korsfeste! Da Pilatus så at han intet utrettet; men at det ble større bulder, tok han vann og vasket hendene i folkets påsyn og sa: Jeg er uskyldig i denne rettferdiges blod; se dere dertil. Og alt folket svarte og sa: Hans blod komme over oss og over våre barn! Da ga han dem Barabbas fri; men Jesus lot han hudstryke og overga Ham til å korsfestes. Da tok landshøvdingens stridsmenn Jesus med seg inn i domshuset og samlet hele vakten om Ham. Og de kledde Ham av og kastet en purpurkappe om Ham. Og de flettet en krone av torner og satte den på Hans hode og et rør i Hans høyre hånd, og de falt på kne for Ham og spottet Ham og sa: Vær hilset, du jødenes konge! Og de spyttet på Ham og tok røret og slo på Hans hode. Og da de hadde spottet Ham tok de av Ham kappen og iførte Ham Hans egne klær og førte Ham bort for å korsfeste Ham.

 

Mine elskede! Dere har i forrige prediken hørt om den rettergang som ble holdt mot den Herre Kristus for yppersteprestene. Nå følger videre hva som hendte etter at de hadde ført Ham for Pilatus. Evangelistene skriver litt forskjellig om dette. Årsaken er at hver enkelt ikke omtaler alle stykker. Den ene skriver om det, den annen om noe annet. Det er derfor nødvendig at man utdrar hele fortellingen av alle fire, og skildrer den som den virkelig har gått for seg.

For det første skriver evangelisten Johannes at jødene meget tidlig hadde ført Jesus fra Kaifas' hus til domshuset. Der ville de imidlertid ikke gå inn, for at de ikke skulle bli urene, og da ikke kunne ete påskelammet. For kom de tilfeldigvis inn i et hus hvor en var død, ble de ansett for urene og måtte avsondre seg fra andre folk. Derfor mente de at det kunne skade dem å gå inn i et hus hvor man dømte til døden. Disse blinde mennesker tenkte derimot ikke over at det var en meget større synd å utøse uskyldig blod.

Da nå disse hellige folk ikke ville gå inn i domshuset, måtte Pilatus gå ut til dem. Han sa da til dem: Hva klagemål fører dere mot dette menneske? De svarte frekt og stolt: Var ikke denne en misdeder, da hadde vi ikke overgitt Ham til deg. (Joh. 18, 29. 30.) De lot som om de var så oppriktige og fromme at man ikke kunne vente at de ville gjøre noe galt.

Vi ser her av lidelseshistorien hvordan det går de kristne i verden. For som det gikk Kristus, deres hoved, slik går det også de kristne til alle tider. Yppersteprestene og de eldste vil at Pilatus skal respektere deres vitnesbyrd og myndighet, så vel deres geistlige som deres verdslige, og tro at de ikke kan fare vill eller ta feil, fordi de etter loven er de fornemste blant folket.

Pilatus møter dem imidlertid på en fin måte med disse ord: Ta dere og døm Ham etter deres lov! Det er som om han ville si: Vi romere pleier ikke å dømme noen uten etter forutgående kjennskap til saken. Er det rett hos dere, jøder, kan jo dere avlive Ham. Jeg vil ikke gjøre det. Av dette ser man at jødene ikke helt trodde seg selv, selv om de hadde tenkt nøye over alt. De var redde for at deres klagemål ikke skulle holde stikk. Likevel ville de ikke la dette være ubesvart, for det gjorde dem meget ondt, og derfor svarer de:
Vi tør ikke avlive noen. Med dette ville de likesom si: Hadde vi bare makten, var vi ikke kommet til deg. Vår rett til å dømme til liv og fra liv, er nemlig
tatt fra oss av keiseren og gitt til deg. Du må derfor tenke på din plikt og ditt embete.

Johannes legger her til disse ordene:
for at det Jesu ord skulle oppfylles som Han sa da Han ga til kjenne hvilken død Han skulle dø. (Joh. 18, 32.) Jesus hadde nemlig tidligere sagt dem at Han skulle overgis til hedningene. (Matt. 20, 18 og Luk. 17,25.)

For at de likevel kunne anklage Han for noe, anklaget de Ham ifølge Lukas med disse ordene: Denne finner vi at Han forvender folket og forbyr å gi keiseren skatt, og sier om seg selv at Han er Kristus, en konge. (Luk. 23, 2.) Han må tåle å bli beskyldt for å være en opprører som vender folket vekk fra keiseren og forbyr å gi ham skatt, og som selv vil være konge.

Således blir evangeliet den dag i dag spottet av paven, kardinalene, munkene osv. De beskylder det for å være en opprørsk lære. De sier at dersom man ikke i tide stanser det, kommer all verdslig øvrighet i forakt og ingen vil gi det noe i skatt. La dette gjøre deg ondt, og takk Gud for at du vet de lyver som fortvilte skurker, som Herrens giftigste fiender og de største bespottere av Hans evangelium. Evangeliet har å gjøre med andre og viktigere saker. Det lærer nemlig hvordan du kan bli forløst fra synden og komme til det evige liv alene ved troen på Guds Sønn. Dette lærer evangeliet deg. Med verdslige saker har det ikke å gjøre, men lar dem være slik som Gud allerede ved den verdslige øvrighet har forordnet dem. ja, det lærer deg å lyde dem.

Da Pilatus nå hørte denne klage, svarte han ikke på den med en gang, men gikk, som Johannes sier, inn i domshuset og kalte Jesus for seg og sa til ham: Er du jødenes konge? Jesus svarte ham: Taler du dette av deg selv, eller har andre sagt deg det om meg? (Joh. 18, 33.)

Pilatus svarte som en stolt romer:
Hva spør jeg etter deres lov og religion? Ditt folk og yppersteprestene har overgitt deg til meg. Ligger det noe under, som vi romere ikke forstår, så si det til oss. Da sa Kristus: Mitt rike er ikke av denne verden; var mitt rike av denne verden, hadde vel mine tjenere stridd for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene; men nå er mitt rike ikke av denne verden.

Med dette vil Han omtrent si: Dersom mitt rike hadde vært av denne verden, hadde jeg kommet med en stor flokk bevæpnede folk til byen og slått mange i hjel. Jeg gjør imidlertid ingen av delene. Det blir verken trukket sverd eller slått i hjel. Ingen konge inntar et rike på den måten at ingen strider for ham. Det gjør imidlertid jeg. Ingen strider for meg, og mine disipler og tjenere til og med flykter fra meg. Du kan derfor ikke bare forstå det av min tale, men til og med se og skjønne det av mine gjerninger at jeg ikke er en verdslig konge, og at mitt rike ikke er av denne verden. På denne måten forsvarer Herren seg mot jødenes klagemål og gjør sine anklagere til skamme som offentlige løgnere for landshøvdingen Pilatus.

Da sa Pilatus til Ham: Så er du dog en konge? Du har jo bekjent at du ikke er en verdslig konge, og at ditt rike ikke er av denne verden. Men når du likevel sier at du er en konge og har et rike, så spør jeg deg: Hva er du da for en konge, og hva for et rike er det du har?

Jesus svarte: Du sier det; jeg er en konge. Jeg er dertil født og dertil kommet til verden at jeg skal vitne om sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst.

Vil du vite hva for en konge jeg er, og hva for et kongerike jeg har? Jeg vil si deg det: Mitt kongerike kalles og er et sannhetens kongerike. Det har ikke å bestille med løgn og falskhet, men er et evig kongerike, og i det er det evige og sanne ting, og jeg er sannhetens Konge. Til det er jeg født, og det er mitt embete. Jeg er kommet til verden for at jeg skal predike sannheten, og for at verden skal anta den. Dette forkynner jeg for alle mennesker, enten det er konger, keisere, borgere, bønder, høye eller lave. Således holdt Kristus en vakker og herlig prediken i retten og for Pilatus. I den gjorde han en klar forskjell mellom sitt rike og verdens rike.

Pilatus hørte nå at Jesus ikke var en verdslig konge, og at Hans rike ikke var av denne verden, men at Han var en sannhetens Konge. Jesus understøttet og hjalp jo keiseren med sin lære og prediken mer enn Han skadet ham. Pilatus spurte derfor: Hva er sannhet? Med dette ville han si: O, du elendige Jesus, hva for en elendig konge er ikke du! Er du en sannhetens Konge, så er du en ussel konge. For den som vil bli rik og komme til ære, må ikke begynne med Gud og æren eller ha å bestille med sannhet. Omgåes du med sannhet, så gå bare bort. Du narrer ikke meg med kongeriket ditt. Bærer du ikke rustning, og lar du ikke dine tjenere stride for deg, så gjør du, om Gud vil, verken meg eller keiseren noen skade. Han tenkte nemlig at Kristi rike var et rike som man bare forestilte seg, eller oppførte som et skuespill.

Med disse ordene til Pilatus: Hva er sannhet? er vår tid treffende skildret. På samme måte går det jo for seg i dag, at man med rette kan si: Hva er sannhet? Hvor på jorden finner man tro og trofasthet mer? Hva er redelighet? Den har tapt, den som vil omgåes med sannhet. Den derimot som vil komme fram i verden, må lyve, bedra, hykle og forråde.

Her ser man at også dette anslaget som yppersteprestene og de eldste hadde besluttet mot Kristus, gikk over styr. Likesom deres krav, at Pilatus skulle la Jesus henrette uten forhør, ikke lykkes for dem, så lyktes heller ikke deres anklage for opprør. Også i dette ble disse hellige folkene gjort til skamme.

Da nå Pilatus hadde forhørt Herren tilstrekkelig, gikk han igjen ut til jødene og sa: Jeg finner ingen skyld hos Ham. Jeg finner ingen grunn til anklage hos dette menneske. Men jødene fortsatte og sa, som Lukas skriver (Luk. 23, 5-12): Han opprører folket, idet Han lærer over hele Jødeland, fra Galilea av, hvor Han begynte, og like hit. Da Pilatus hørte om Galilea, spurte han om det menneske var en galileer, og da han fikk vite at Han hørte under Herodes' herredømme, sendte han Ham til Herodes, som også var i Jerusalem i de dager. Og da Herodes så Jesus, ble han meget glad; for han hadde i lang tid ønsket å få se Ham, fordi han hadde hørt meget om Ham, og håpet å få se et tegn av Ham. Han spurte Ham da med mange ord; men Jesus svarte ham intet. Og yppersteprestene og de skriftlærde sto og anklaget Ham hårdt. Men da Herodes med sine krigsfolk hadde foraktet og spottet Ham, kastet han et hvitt kledebon om Ham og sendte Ham til Pilatus igjen. Den dag ble Pilatus og Herodes venner med hverandre; før hadde de vært hverandres fiender.

Noen forundret seg sikkert over at Herren talte med Pilatus og svarte ham på spørsmålene hans, mens Han derimot ikke ville svare Herodes et eneste ord, han som til og med var konge i Galilea. Årsaken var nok at Herodes i bunn og grunn var et dårlig menneske og dessuten en hykler. Han hadde nylig latt Johannes halshogge og levde også i offentlig forargelse. Han hadde nemlig hustruen til sin bror, Filip, hos seg. Enda lot han som om han var meget from. Herren kaller ham derfor i evangeliet en rev, et skadelig og meget listig dyr, som ikke er til noen nytte, unntatt skinnet dens.

Slike folk fortjener ikke samkvem med noen. De er hyklere, som bare later som om de er fromme og taler gode ord. I Mark. 6,20 står det om Herodes at han var redd for Johannes, fordi han visste han var en from og hellig mann. Ja, Herodes adlød ham i mange saker og hørte gjerne på ham. Men det er ikke deres alvor. De er bare spottere, som holder evangeliet for en fabel og de kristne for store dårer, som for sin tros skyld setter seg opp mot store herrer og setter det de har på spill. Av den grunn skal man verken tale med eller svare slike folk, likesom Kristus her gjorde med Herodes.

Man skal også legge merke til at Herodes og Pilatus for Kristi skyld blir gode venner, skjønt de før var fiender. På samme måte går det også for seg den dag i dag. Alle som ellers ikke kan fordra hverandre, setter seg med væpnet makt mot evangeliet. Den ene biskop kan ikke komme overens med den annen. Den ene orden har imot den annen. Enhver vil være den beste, ha fortrinn for andre og undertrykke og kue andre. Men når Kristus kommer på bane, og Hans evangelium vil trenge seg fram, blir de alle enige. Da er de venner og setter gods og liv på spill. David har for lenge siden profetert om dette i Salm. 2, 2.

Da nå Herren igjen ble ført fra Herodes til Pilatus, kalte Pilatus yppersteprestene og de øverste og folket sammen, og sa til dem: Dere har ført dette menneske til meg som den som forfører folket til fra fall; og se, jeg har forhørt Ham for dere og finner ingen av de saker hos dette menneske som dere anklager Ham for. Herodes heller ikke; for jeg sendte dere til ham; og se, Han har ikke gjort noe som fortjener døden. Derfor vil jeg refse Ham og gi Ham løs. Men på høytiden måtte han gi dem én løs. (Luk. 23, 13-17.)

Både Pilatus og Herodes visste at Herren var uskyldig. Ennå i vare tider styrer Gud det slik at de som har makten, må bekjenne at de kristne blir behandlet urettferdig. Da Pilatus ikke fikk utrettet noe med å sende Jesus til Herodes, prøvde han på to måter å få Jesus fri. Den første måten var at han sa til folket: Dere har en skikk, og ifølge den pleier jeg på høytiden å gi dere en fange fri, den dere selv vil. Nå har jeg en fange ved navn Barabbas, en opprører og morder. Han hadde nem­lig i et opprør begått et mord, og var, ifølge Matteus, meget beryktet. Hvem vil dere at jeg skal gi dere løs, Barabbas eller Jesus, som kalles Kristus?

Pilatus var en klok mann, og tenkte slik: De ber ikke om Barabbas, men om Jesus, som både kong Herodes og jeg, ja de selv i sin samvittighet, holder for uskyldig. Derfor sier han: Jeg vil ikke gi dere noen annen fri enn Barabbas, den største forbryter blant alle de fanger jeg har. Dette var meget gjort av en hedning.

Men er det ikke skrekkelig å høre av dette hellige folk at de alle roper: Ikke Jesus, men Barabbas! Det er akkurat som om de ville si: Gi den desperate skurk fri, den som du holder fanget, om han så enn er djevelen selv. Denne synd minner Peter dem om i sin prediken i Ap.gj. 3,13-15: Våre fedres Gud har forklaret sin Sønn Jesus, Ham som dere har overgitt og fornektet for Pilatus da han dømte at Han skulle løslates. Men dere fornektet den hellige og rettferdige og ba at en morder måtte gis dere. Men livets fyrste slo dere i hjel. Nå for tiden går det også for seg på samme måte. For selv om man gjør aldri så galt, bare man ikke holder seg til sannheten, så er man venn av verden. Vår tid er her nøyaktig avbildet.

Da de nå ba om Barabbas og fornektet Jesus, måtte Pilatus holde sitt løfte. Han måtte gi dem denne storforbryter fri, han som hadde fortjent døden. Det kan man kalle en kristelig lidelse. Ja, slik går det Kristus og Hans evangelium her på jorden. Til og med tre og stein må bevitne uskyldigheten til den Herre Kristus og Hans evangelium.

Pilatus tenkte da som så: Selv om yppersteprestene og jødene er temmelig onde og giftige, tror jeg likevel at de vil bli tilfredse når de ser at jeg har latt Ham piske så grundig. Av den grunn overga han Jesus til stridsmennene i salen. Disse kledde helt av Ham og hudstrøk Ham på det grusomste. For dersom man gir slike karer en finger, tar de hele hånden.

Og stridsmennene flettet en krone av torner og satte den på Hans hode, og de kastet et purpurklede om Ham og sa: Vær hilset, du jødenes konge! Og de slo Ham i ansiktet (Joh. 19, 2.3).

Her og i hele lidelseshistorien ser du, kjære kristen, hvordan djevelen har utøst hele sitt giftige, bitre og djevelske hat over vår kjære Herre. Ikke noe menneske på jorden har tålt og utstått så stor lidelse og pine, skam og hån som Guds Sønn. Det har Han lidd for dine og mine, ja for hele verdens synder. Synden kunne ikke bli forsont ved noe annet offer enn ved Kristi lidelse og død. Det er derfor lett å innse hvor umåtelig, stor og skrekkelig Guds vrede er over synden, og hvor stor uutgrunnelig og usigelig Guds nåde og barmhjertighet derimot er mot oss arme og fordømte mennesker. For våre synders skyld overgir Han jo sin enbårne Sønn til den forsmedelige død på korset.

Pilatus har ennå håp, og forsøker om Han på en annen måte kan få Ham fri. Etter at stridsmennene hadde hudstrøket Jesus og igjen iført Ham purpurkledet og satt tornekronen på Ham, førte han Ham ut og sa til dem: Se, jeg fører Ham hit til dere, for at dere skal vite at jeg ikke finner noen skyld hos Ham.

Jesus gikk da ut og bar tornekronen og purpurkledet. Og han (Pilatus) sa til dem: Se det menneske! (Joh. 19, 5.) Det var som om Pilatus ville si: Dere skal være tilfredse med denne straff, for deres anklage er jo helt intetsigende, Hans uskyldighet derimot åpenbar. Heller ikke dette hjalp. For da yppersteprestene og tjenerne deres så Jesus, og merket at Pilatus gjorde seg umake med å få Ham fri, ropte de: Korsfest, korsfest! Denne urimelighet gjorde Pilatus ondt. Han visste nemlig, som Matteus sier, at de hadde overgitt Ham av hat. Derfor svarte han dem igjen: Ta dere Ham og korsfest Ham! for jeg finner ikke noen skyld hos Ham. Jødene svarte ham: Vi har en lov, og etter denne vår lov er Han skyldig til å dø, fordi Han har gjort seg selv til Guds Sønn.

Med dette angrep de Ham med sitt siste våpen. Det var den andre klagen som de reiste mot Ham, nemlig at Han var en gudsbespotter. Den første beskyldning var at Han var en morder. Den andre var at Han var en kjetter og gudsbespotter. Han hadde i sin prediken spottet Gud, da Han hadde sagt at Han var Gud, og ved det forført folket.

Her ser vi to av dydene til djevelen, nemlig løgn og mord. Dem må Kristus tåle med tålmodighet, og de uskyldige kristne må også bære dem. De virkelige gudsbespottere, forførere og mordere bærer navn av hellige, rettskafne og fromme lærere og ledere, som viser folket veien til himmelen. Guds sanne tjenere og rettskafne lærere og ledere må derimot tåle å bli skjelt ut for gudsbespottere og folkets forførere. Under dette skinn forfører man verden.

Nå ble Pilatus enda mer redd. Han tenkte nemlig at Jesus muligens kunne være en av de gamle gudene til hedningene. Men da han talte store ord om sin makt, holdt Jesus en god og skarp prediken for ham. Og da Pilatus hørte at også denne beskyldning av jødene var løgn, strebet han alt det han kunne, for å få Jesus fri.

Deretter gjentar jødene den første beskyldningen sin, skjerper den og sier:
Du Pilatus, du vil jo verken høre eller tro at denne er en opprører; men da må du vite at dersom du gir Ham fri, vil vi anklage deg for keiseren, som den som forsvarer den som offentlig er imot keiseren.

Da Pilatus hørte at jødene ville anklage ham for keiseren, ble han redd for at keiseren skulle bli vred på ham, som den som ikke på en rett måte forrettet sitt embete. Av den grunn overga han Jesus til å korsfestes. Hadde han bare hatt med jødene å gjøre, så hadde han ikke latt seg overvinne. Han hørte imidlertid at hele folket truet med å skrive til keiseren og anklage ham. Derfor frafalt han det vitnesbyrd som han før hadde gitt Jesus, og blandet sitt blod med Hans uskyldige blod.

Likevel ga han til sist enda et vitnesbyrd imot jødene. Han tok vann og vasket sine hender for folkets øyne og sa: Jeg er uskyldig i denne rettferdiges blod; se dere dertil! Med dette ville han si:
Får keiseren eller andre en eller annen gang høre noe om dette, vil jeg være fri, og skyte skylden på dere. Men jødene svarte trossig: Hans blod komme over oss og over våre barn!

Pilatus avsa da denne dom: Jeg, Pilatus, i den romerske keisers sted, dømmer denne Jesus til døden på korset, fordi Han har villet være jødenes konge. Med sine sterke og uavlatelige rop og skrik hadde jødene drevet Pilatus til denne dom.

Dette er nå fortellingen om det som hendte for landsbyhøvdingen Pilatus. Først har vi hørt at yppersteprestene og folkets øverste krevde at Pilatus uten forhør skulle la Jesus henrette. For det annet har vi hørt at de anklaget Ham for å være en opprører og morder. Den beskyldningen kunne de ikke bevise. For det tredje at Jesus ble sendt til kong Herodes. For det fjerde at opprøreren og morderen Barabbas ble gitt fri, og den uskyldige Jesus ble overgitt til å korsfestes. For det femte at Jesus ble pisket og jammerlig tilredt, og det uten at jødene ble tilfredsstilt. For det sjette at Han ble anklaget som en gudsbespotter. Denne klage frafalt imidlertid jødene og grep til den første, som de skjerpet med keiserens navn og høyhet.

Jesus måtte da således dø som en kjetter og gudsbespotter, ja som en forbryter og morder. Derfor sang de over Ham, da Han hang på korset: Er Han Israels konge, da la Han nå stige ned av korset, så vil vi tro Ham. Han forlot seg på Gud; Han fri Ham nå om Han har behag i Ham! Han har jo sagt:
Jeg er Guds Sønn.
(Matt. 27, 42.43.) Men den viktigste årsak til at Han måtte dø, var at de beskyldte Ham for å være en opprører mot keiseren.

På samme måte går det også for seg den dag i dag. Først utskjeller paven og biskopene osv. oss for kjettere. Dersom dette ikke vil hjelpe, sier de at vi ikke adlyder keiseren, og at man må straffe de ulydige. Likesom Kristus, vårt hoved, har tålt disse djevelens to dyder, løgn og mord, således må også vi tåle dem. På denne måte har det gått, og således vil det gå til verdens ende. Djevelen med sine lemmer: forførere, løgnere og mordere, fører tittel og navn av sanne ledere, lærere og hjelpere til livet. Kristus derimot, som er sanndru og livets giver, må dø med sine lemmer, som en morder, opprører og kjetter.

Herren gi oss nåde til vel å tenke over dette, for at vi kan tre i vårt hoveds og vår store yppersteprests fotspor, dersom det samme skulle møte oss! Amen.