Israel og landløftene

 

Av Øyvind Gaarder Andersen

Pinsebevegelsens syn på Israel og landløftene

Artikkelen er en forkortet og revidert versjon av foredrag holdt i Norges Kristne Råd den 20.01.2011

 Pinsebevegelsens syn på Israel og landløftene er nært knyttet sammen med forståelsen av endetidens begivenheter og Jesu gjenkomst. På dette området har pinsebevegelsen tatt til seg impulser fra dispensasjonalismen, uten på noen måte å overta dens tenkning i sin helhet. Dispensasjonalismen var jo i utgangspunktet anti-karismatisk.

Pinsebevegelsen i Norge har i det hele tatt en sterk tradisjon når det gjelder endetidsforkynnelse, hvor Israel spiller en sentral rolle. Før jeg tar opp spørsmålet om Israel, vil jeg derfor gi en kort skisse av den rådende oppfatning om endetiden innen pinsebevegelsen.

 

Endetidens begivenheter

Menighetens tidsalder strekker seg fra pinsedag til Jesu gjenkomst, forstått som opprykkelsen av de troende (Matt 24,40fg; Luk; 17,34fg; 1 Tess 4,17). Opprykkelsen av de troende er den første av flere faser av Jesu gjenkomst. Tegn på Jesu gjenkomst er beskrevet blant annet i Matt 24 og Luk 17 og 21. Av disse tegnene er Israel det viktigste.

Etter at opprykkelsen av de troende har funnet sted, trer Antikrist frem på jorden og en stor trengselstid begynner. (Se blant annet Åp 13). Så kommer Jesus synlig tilbake for å gjøre slutt på Antikrist og hans styre (Åp 19,17-21). Deretter kommer begivenhetene som er beskrevet i Åp 20, med tusenårsriket og den endelige dom.

De 70 årsukene som er omtalt i Dan 9,24-27 trekkes også gjerne inn i drøftelsen om endetiden. Her er det omtalt 70 årsuker for Israel: 7 pluss 62 årsuker, pluss en siste. Denne siste årsuken er blitt knyttet spesielt til Antikrists tid og Jesu gjenkomst.

 

Israel

Skriften inneholder mange løfter om at Israel skal få vende tilbake til sitt land (Amos 9,11-15 m.fl.). I nytestamentlig perspektiv knyttes disse løftene til løftet om Jesu gjenkomst. Det som skjer med Israel, blir dermed tegn på Jesu gjenkomst.

I Luk 21 hvor Jesu gjenkomst beskrives, sies det: ”De skal falle for sverds egg og føres som fanger til alle folkeslag. Og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende” (Luk 21,24).

Det at Jerusalem igjen er på jødenes hender sees på som et viktig tegn på Jesu gjenkomst. Jeg husker selv meget godt inntakelsen av Jerusalem i 1967, og hvordan det ble relatert til Bibelens profetier.

IMatt 24 hvor Jesu gjenkomst også omtales, står det: ”Lær en lignelse av fikentreet: Når greinene har fått sevje og bladene springer ut, da vet dere at sommeren er nær. Slik skal dere også, når dere ser alt dette, vite at han er nær og står for døren” (Matt 24, 32-33). Fikentreet tolkes som et bilde på Israel (Se Luk 13,6-9 hvor det helt tydelig er tale om Israel.) Luk 21,29-31 er en parallell til Matt 24,32-33. Det at fikentreet springer ut settes i sammenheng med at Israels folk får vende tilbake til sitt land.

I forbindelse med sin gjenkomst og opprykkelsen får Jesus spørsmålet: ”Hvor, Herre?” Og han svarer: ”Hvor åtselet er, der samles gribbene” (Luk 17,37). Åtselet kan her tolkes som et bilde på Israel, som gribbene, Israels fiender, samles om.

Konklusjonen er: Når Jesus kommer igjen, vil Israels folk ha vendt tilbake til sitt land.

 

Under endetiden skal det komme store trengelstider for Israel, men Gud skal gripe inn og redde dem. En av skildringene av dette finnes i Sak 12 – 14. Hedningefolk angiper Jerusalem. I forbindelse med Herrens redning av dem, leser vi, i Sak 12.10:

 

Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd, og da skal de skue opp til meg som de har gjennomstunget. Og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham slik som en klager over sin førstefødte.

 

Her har vi det som må kalles en meget interessant profetisk beskrivelse av Israels folk omvendelse til Kristus.

 

Frelse for Israel

Evangeliet må forkynnes for jødene som for hedningene. Det er bare ved troen på Kristus man blir frelst. Derfor er det behov for misjon også i Israel. Men det bør gjøres pedagogisk riktig, i lys av jødenes historie. I nyere tid har såkalte messianske menigheter kommet til å spille en viktig rolle. Her møtes Messias-troende, det vil si Jesus-troende jøder..

 

Rom 9–11

Paulus skriver i Rom 9-11 om sitt eget folks, Israels, frelse. Han sier blant annet: ”Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn. Og slik skal hele Israel bli frelst… ” (Rom 11,25-26). Det er naturlig å knytte det Paulus her skriver til profetien i Sak 12,10 som er sitert ovenfor.

Vi får et klart inntrykk av at når Israels folk omvender seg – ”hele Israel” som Paulus sier – da befinner de seg i sitt land. De er ikke bare spredt omkring i ulike land. Derfor hører Israels tilbakevending til sitt land, Jesu gjenkomst og folkets omvendelse sammen, og kan ikke skilles ad.

 

Landløftene

Landløftene som ble gitt til Abraham, står fortsatt ved lag (1 Mos 12,7; 15,18 m.fl.) Disse løftene er bekreftet av profetene i GT, og av Jesus selv. Jesu ord i Luk 21,24 om at ”Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende” kan kalles et eksempel på pars pro tota: en del står som uttrykk for helheten. Det gjelder ikke bare Jerusalem, men hele landet.

Aksel Valen-Sendstad tar i sin bok Kristen dogmatikk opp landløftene til Israel. Pinsevennene vil nok si amen til det han her skriver. Han sier blant annet:

 

Til utvelgelsen av Israel hører landløftet med… Dette står fremdeles ved lag. Det finnes intet Israel uten landløfte. Israels folk er etter Guds utvelgelse og løfte knyttet til Palestina… Det er ikke omstøtt, ikke erstattet med eller transformert i noe annet løfte... Når Paulus taler om Israel i Rom. 9-11, er det Israels folk med landløfte han taler om… Rokker man ved Guds utvelgelse av Israel og landløftet, rokker man i virkeligheten ved Guds nåde og hans ords sannhet og troverdighet, ved hans paktstroskap… mot alle mennesker.[1]

 

Landløftet og dagens politiske situasjon

Personlig tror jeg at landløftet til Israel først kan virkeliggjøres fullt ut ved guddommelig inngripen. Her er det naturlig, ut fra pinsebevegelsens forståelse, å tenke på tusenårsriket, slik det er beskrevet i Åp 20.

I dagens situasjon er det den generelle oppfatning blant pinsevennene at Israel utsettes for en høyst uberettiget og ensidig kritikk. Kritikken viser at man ikke forstår den trussel Israel står overfor, blant annet i forhold til terror og rakettangrep - og hvilket sikkerhetsbehov Israel har. Rent konkret gjelder dette for eksempel den meget omtalte ”muren”.

Gud elsker både jødene og palestinerne, men landet er i en spesiell forstand gitt til jødene. Israel har både en teologisk og historisk rett til landet. Man må ikke være enig med alt den til enhver tid sittende israelske regjering gjør, men uansett bør man ha den holdning at man velsigner Israel – slik det ble sagt da Gud ga løftet til Abraham (1 Mos 12,1-3).

 


[1] Aksel Valen-Sendstad: Kristen dogmatikk. Oslo 1979, s. 227-228.

Kopiert ifra Sion Molde sin nettside

Kristensiden går god for denne lære