Lov og evangelium i forkynnelsen

Dag Risdal - "Åndelig lederskab"

 

Det er blitt påpekt at vår forkynnelse er inne i en krise for tiden. Forkynnelsen er for allmennreligiøs, uten bibelsk substans. Pastor Erling Utnem har skrevet en artikkel om «Vår forkynnelseskrise», som vi her siterer et avsnitt fra:

«Jeg tror at det som er nøden i vår forkynnelsesnød, først og fremst er dette at den skjer med så liten åndelig myndighet og med så liten profetisk dynamikk. Vi har mistet urkristendommens åndskraft, og vi taler som de skriftlærde. Folk blir ikke «slått» og «forferdet» over det budskap vi bærer frem, for vi er blitt predikanter uten vir­kelig «budskap» til vår tid. Guds Ånd vibrerer ikke i våre ord, så forkynnelsen slår ned som en «ild», en «hammer», døder og gjør levende, omstyrter og oppreiser, slik vi ser det i vår Bibel. 
Vi kan regne med at i samme grad som vi er på bølge­lengde med det budskap som Gud vil ha talt til vår tid, vil både myndigheten og åndskraften til å bære det frem med­deles oss. Men svikter vi budskapet, svikter også myndig­heten og dynamikken oss.
I en frafallstid med dimensjoner som er uoverskuelige i kristenheten, skulle det ikke være vanskelig å vite at det vi som Herrens herolder aktuelt er sendt for å forkynne, er et inderlig og alarmerende botsopprop til vårt folk, et artikulert og myndig omvendelsesbudskap». 

Det som saken egentlig dreier seg om er nettopp at lov og evangelium ikke blir klart utmyntet i forkynnelsen. Om dette sier Konkordieformelen: «Forskjellen mellom lov og evangelium er et stort og herlig lys som tjener til at Guds ord blir delt rett og de hellige profeters og apostlers skrifter riktig forstått». 

Det er neppe noe som bedre kan hjelpe oss til å forstå vår Bibel, enn en klar innsikt i forskjellen mellom lov og evangelium. Dette er også viktig fra forkynnelsens syns­punkt. Luther har understreket at kjennetegnet på en sann og rett forkynner er at han kan skjelne mellom lov og evangelium. 
Forskjellen mellom lov og evangelium består ikke i det som noen iblant hevder, at loven bare hører til i Det gamle testamente og evangeliet i Det nye testamente. Nei, det dreier seg ikke om et skille mellom bok og bok, men mel­lom sak og sak innenfor de to bøker.

Hva er så forskjellen? Vi må da ta utgangspunkt i Luthers forklaring og definisjon, da det er han som har innført begrepsparet lov og evangelium. I Luthers defi­nisjon heter det: «Lovens preken er alt det som preker om våre synder og Guds vrede, på hvilken måte det enn skjer. Derimot er evangeliet en preken som intet annet viser og gir, enn nåde og tilgivelse i Kristus». 

Loven er i sak åpenbaringen av Guds hellighet, Guds vilje, Guds krav. Lovens form møter vi i budene, ordnin­gene og i kulturoppdraget. Loven betegnes av Luther som Guds fremmede gjeming. 

Evangeliet er åpenbaringen av Guds kjærlighet og nåde for Kristi skyld. Evangeliet er Guds gave og det sikter alltid på Jesus. Evangeliets frukt er syndenes forlatelse, kjødets oppstandelse og det evige liv. Luther kaller evan­geliet for Guds egentlige gjerning.

Mens loven ligger oss i kjød og blod, så er evangeliet en hemmelighet som måtte åpenbares ( 1. Kor. 2, 9). Gud gjør altså to vesensforskjellige gjerninger ved sitt ord: Herren døder og gjør levende, forferder og trøster, vredes og forbarmer seg (sml. 1. Sam. 2, 6-7). 
Fra forkynnerens synspunkt er det viktig å ha klart for seg at lov og evangelium har hver sin virkning. I den lutherske kirke har man gjerne talt om lovens tre «bruk». Tanken er her den at Gud vil bruke forkynnelsen av loven på tre forskjellige måter: 

1. Lovens første bruk (Usus politicus). Det dreier seg her om den «borgerlige» lov. Guds vilje skal forkynnes som en regel og rettesnor for alle mennesker, for å holde de onde i tømme. Dessuten skal loven forkynnes for å sikre rettferdighet i samfunnet og forhindre kaos. 
2. Lovens andre bruk (Usus pedagogicus). Dette er også kalt «tuktemesterbruket» i tilknytning til Gal. 3, 24
For å forstå lovens andre bruk, må vi betrakte Skriftens skarpe sondring mellom den utvortes eller borgerlige rett­ferdighet overfor andre mennesker og den indre hjertets rettferdighet overfor Gud. Skriften utlegger og anvender loven åndelig ( Rom. 7, 14). 
I og med denne åndelige anvendelse av loven er det den Hellige Ånd overbeviser om synd og dom ( Joh. 16, 8). Guds Ånd virker derved personlig syndserkjennelse, skyld­følelse, samvittighetens dom, hjertets sønderknuselse innfor Guds åsyn. Denne anvendelse av loven kalles derfor «åndelig-tuktende», fordi virkningen av loven er å an­klage og dømme samvittigheten ( Rom. 3, 19-20 og Gal. 3, 24). I denne mening er loven en åpenbaring av Guds hellige vesen og Guds vrede over synd og vantro ( Rom. 4, 15). 
3. Lovens tredje bruk (Usus didacticus). Det dreier seg her om lovens veiledende og belærende bruk. Dette bruk er ment som en veilednnig til de kristne, forat de skal vite hvilke gjerninger Gud ønsker de skal gjøre. Her kommer de bibelske formaninger inn. Jesus ga sine disipler formaninger i form av åndelig veiledning for deres trosliv, ferd og vandel ( Matt. 5-7). Et tilsvarende for­hold finner vi i de apostoliske brev. «Jeg formaner eder altså, at I vandrer så som verdig er for det kali som I er kalt med» ( Ef. 4,1).

Sammenfattende kan vi si at lovens virkning først og fremst er syndserkjennelse. «Loven anklager alltid!» (Me­lanchthon).
I motsetning til dette er evangeliets virkning tro. Når evangeliet blir forkynt for den som er sønderknust og vakt opp til syndserkjennelse, da virker selve evangelie-budskapet om stedfortrederen, Jesus Kristus, ved Guds Ånds hjelp at troen oppstår i hjertet. En rett evangelieforkynnelse vil male Jesus Kristus korsfestet (Gal. 3, 1). «Tro er intet annet enn tillit til Guds nåde» (Melanchthon). 

Vi kan kort uttrykke forskjellen mellom lov og evan­gelim slik: Loven er Gud når han dømmer og anklager. Evangeliet er Gud når han benåder og rettferdiggjør. Guds nåde i Kristus frelser meg fra Guds vrede (Carl Fr. Wis­løff). Etter at vi nå prinsipielt har sett på Guds ord som lov og Guds ord som evangelium, kommer i neste omgang spørsmålet om å tilrettelegge dette i forkynnelsen. Dette emnet er grundig behandlet av Carl Fr. Wisløff i boken «Ordet fra Guds munn» - en bok vi vil anbefale enhver forkynner å studere. 

En regel i forkynnelsen er at loven skal forkynnes for de sikre, sovende og egenrettferdige syndere. De skal høre hvor radikalt Guds krav til dem er. Loven skal på den måten være en tuktemester til Kristus. Evangeliet skal forkynnes for dem som er forferdet for Herrens ord, de sønderknuste og de som er fortapte i seg selv (sml. Es. 57, 15 og 66, 2). Til disse skal det ikke rettes noe krav. De er allerede grundig dømt av loven. De skal bare få høre evangeliet om Kristus, at han døde for dem. 

Det er viktig i forkynnersituasjonen at vi lar lov være lov og evangelium være evangelium. Begge deler må for­kynnes klart, uten sammenblanding. En av årsakene til den forkynnerkrise vi nå befinner oss i, er vel nettopp svikt på dette punkt. Ordet om Guds vrede over synd og vantro og Skriftens tale om den evige fortapelse for dem som ikke vil omvende seg, holder på å forstumme i mye av vår tids forkynnelse. 

Carl Fr. Wisløff sier i sin bok «Ordet fra Guds munn» (s. 115) at det er umulig å forkynne loven rett uten at evangeliet lyder samtidig - og omvendt! 
Det er først når loven får lyde sammen med evangeliet at menneskets gudsfiendskap rett kan bli åpenbaret. Luther sier at det finnes ingen alvorligere preken om Guds vrede enn nettopp ordet om Jesu lidelse og død. Men samtidig blir også evangeliet derved klart forkynt. Vi får høre bud­skapet om hva frelsen har kostet Gud, nemlig hans egen  kære Sønn! 
Forkynnelsen må altså leve i dette skjæringspunktet mellom Guds lov og Guds evangelium, mellom Guds hel­lige vrede og Guds miskunnhet for Kristi skyld. 

(Fra afsnittet "Forkynnelse" i Dag Risdals bog: "Åndelig Lederskab" - Lunde Forlag 1970 - Shafan 15-03-10