Lars Levi Læstadius (1800-1861) 
Av Bengt-Ove Andreassen

Lars Levi Læstadius er opphavsmannen til den læstadianske vekkelsen. Han ble født den 10. januar i Jäkkvik i Sverige. Faren var av presteslekt, men med faren til Læstadius stoppet denne lange rekken av prester. I stedet valgte faren, Carl Læstadius, å gå i gullsmedlære, noe som førte han ut i distriktet som bergverksmann. Senere supplerte han den lille inntekten sin med jakt og limkoking, og det var dette som holdt liv i familien Læstadius da Lars Levi ble født i år 1800. To år senere fikk Lars Levi en bror, Petrus. Også han ble senere prest.

Etter at faren døde flyttet brødrene Lars Levi og Petrus til halvbroren Carl Erik Læstadius. Han forsørget dem godt og av ham lærte Lars Levi om planter og blomster. Botanikken ble også det første interessefelt for Lars Levi og preget hans gymnasopphold i Härnösand, hvor brødrene Lars Levi og Petrus kom i 1816. Året etter døde halvbroren Carl Erik. De måtte da greie seg selv i studietiden, som var preget av fattigdom. Det satte nok sine spor hos brødrene, kanskje særlig Lars Levi som fikk føle den forakt mot fattige som de bedrestilte ofte ga uttrykk for. I prekenene han senere holdt som prest, understreket han ofte fattigdommen som et ideal. Den fattige lot seg ikke forføre av verdslige goder og luksus, og var derfor åndelig rikere, hevdet Læstadius.

Under studietiden ved universitetet i Uppsala fortsatte han å bruke mye tid på botanikken. Han var assistent og tegner for en professor, og tegnet plansjer til et storverk om floraen på Nordkalotten, kalt "Svensk Botanik". Læstadius valgte imidlertid å bli prest framfor botaniker. Det var nok et taktisk valg; en prest hadde sikrere inntekter enn en botaniker. Han hevdet selv at det ikke var noe indre kall som drev han til prestetjenesten. I 1825 ble han ordinert og tilsatt som hjelpeprest i Arjeplog, samtidig som han fikk en stilling som misjonær i Pite lappmark. Året etter flyttet han og ble sogneprest i Karesuando. Der møtte han Brita Katarina Alstadius, som han giftet seg med i 1827.

Innbyggerne i Karesuando var finske nybyggere eller reindriftssamer. Felles for alle var at de var fattige under tøffe forhold. Kirkespråket var finsk, delvis samisk og kun et fåtall kunne svensk. Læstadius lærte seg å tale på alle språkene. Det lille samfunnet var preget av fattigdommen og brennevin var å få tak i overalt, enten på kroer, som det var mange av, eller fra brennevinshandlere som besøkte samene og solgte brennevin der de hadde slått leir.

Arbeidet som prest gikk tungt de første årene. Ikke mange gikk i kirken og Læstadius klarte ikke å fenge de få som var tilstede. Han følte at noe manglet, og hevdet at han hadde en død tro. I 1843 skrev Læstadius pastoralavhandlingen "Crapula mundi. Världens rus eller själens smittosjuka", hvor han presenterte sitt syn på samtiden, og som vi leser av tittelen var ikke det særlig positivt.

I januar 1844 var Læstadius på visitasjonsreise i Åsele lappmark. Der møtte han den samiske jenta Milla Clemensdotter - Lappmarkens Maria, som Læstadius senere kalte henne. Møtet fikk stor betydning for Læstadius. Hun hadde erfaringer i det han omtalte som nådens orden, og gjennom henne fikk han oppleve hva en levende tro er, og hvordan man skal tro på syndenes forlatelse. Etter dette fikk Læstadius større selvtillit i sine prekener. Innholdet var mye det samme som tidligere, men preknene fikk en språkdrakt som ga en ny kraft. Han snakket om horer, tyver og at mange i menigheten dyrket endetarmens gud. Før året 1844 var omme, var de første rørelser gått gjennom menigheten og frøet til den læstadianske vekkelsen var sådd.

I 1849 flyttet Læstadius til Pajala, som ble det andre sentrum for den læstadianske vekkelsen. Talene var fortsatt fylt av levende bilder som folket kunne kjenne seg igjen i. De ble skrevet ned og formidlet rundt omkring på Nordkalotten, hvor de ble lest høyt og igjen skrevet av. Slik ble Læstadius` budskap spredd over store geografiske områder.

Hva var så Læstadius` budskap? Målet for den kristne skulle være å få en levende tro, slik han selv hadde fått etter møtet med samepiken Maria. Ingen kunne oppnå frelse ved en død tro, slik han selv hadde hatt. Gjennom sine kraftfulle prekener, med ord og bildespråk som alle forsto, ønsket han å vekke folket fra den åndelige dvalen han mente de var i. Derfor måtte prekenen være kraftfull som torden. Særlig forkynte han mot det store alkoholforbruket. Brennevinet kalte han for djevelpiss og mente at mennesket ble forledet og utnyttet gjennom alkoholen. Læstadius mente også at de som solgte brennevinet måtte gjøre omvendelse, siden det var de som utnyttet folk gjennom salg. Når menigheten, som også reintyvene og drankerne var en del av, ble vekket opp fra sin åndelige søvn, skulle de få høre det glade budskap - evangeliet. Man skulle tro på syndenes forlatelse i Jesu Kristi navn. Selv en reintyv eller en dranker kunne oppnå frelsen om det ble gjort bedring for det det som engang var gjort.

Den 21. februar 1861 døde Læstadius, og ble gravlagt på kirkegården i Pajala. Der er det reist bauta over Læstadius til minne om hans verk. Men den læstadianske vekkelsen hadde bare såvidt sett dagens lys. Frøet som presten og botanikeren sådde ved sin forkynnelse, var akkurat begynt å spire.