Reformasjonen

Reformasjonen.

Martin Luther ønsket ikke å splitte den katolske kirke. Han var meget glad i den kirken hvor han selv var prest. Da han hengte opp sine 95 teser mot avlatshandel på kirkedøren i Wittenberg, ønsket han bare at folk skulle diskutere om det kunne rettferdiggjøres ut fra bibelen å selge avlatsbrev. Han ønsket at den katolske kirke skulle fornye seg, men ikke splittes. 

En viktig forutsetning for at reformasjonen skulle la seg gjennomføre, var at folk etter hvert ble mer og mer misfornøyde med å være under formynderskap av et prestehierarki mange stilte seg kritiske til.

 Folk opplevde undertrykking, forfall og misbruk. En annen viktig forutsetning var oppfinnelsen av boktrykkerkunsten. Den gjorde det mulig å raskt spre tekster og trykke  bibler på språk folk kunne forstå. 

Når folk gikk til presten og skriftet, hendte det at presten bestemte at de måtte gjøre bot for synden de hadde gjort. Denne boten kunne presten fastsette, og den ble ofte en tung bør for mange mennesker. Det kunne være at de måtte reise på pilegrimsreise, gi penger til fattige eller å be bønn ett visst antall ganger.

Kirken lærte også at denne boten kunne gjøres lettere å oppfylle. Jesus og alle helgenene hadde samlet seg et overskudd av gode gjerninger. Dette overskuddet av gode gjerninger disponerte kirken, og de kunne overføre noen av disse gode gjerningene til de som hadde et underskudd av gode gjerninger. På denne måten kunne kirken ettergi deler av, eller hele den boten et menneske hadde fått. Dette gjorde kirken mot betaling, i form av en avlatshandel.

Munken Johann Tenzel solgte avlatsbrev til folk som trodde de kunne kjøpe seg fri fra syndene sine. Mange kjøpte avlatsbrev. Både til seg selv og slektningene sine. De ønsket å kjøpe seg fri fra pinsel i skjærsilden.

Luther ble sint da han hørte om avlatshandelen. I 1517 hengte han opp 95 teser, eller setninger, på døren til slottskirken i Wittenberg. Her skrev han det han ut fra bibelen mente var rett lære når det gjaldt synd og tilgivelse. Han ønsket å få i gang en debatt blant professorer og skriftlærde. Han ville de skulle diskutere om det var riktig at kirken solgte avlatsbrev. Han regnet med at de fleste var enige med ham, men det ble et mye større oppstyr enn han hadde regnet med på forhånd. Tesene til Luther ble trykt opp og spredt over hele Tyskland. Mange av kirkens ledere så dette som et angrep på kirken og dens lære, og mente Luther var en kjetter. Ved å stille spørsmålstegn ved kirkens lære, kritiserte Luther automatisk også paven. På denne tiden ble paven regnet som suveren i kirkelige lærespørsmål.

Etter hvert gikk det opp for Luther at det var flere ting som hindret folk i å forstå hva evangeliet egentlig dreide seg om. Hele kirken måtte reformeres eller fornyes. Paven begynte å bli mistenksom  på opprøret rundt Luther, og prøvde å roe han gjennom brev der han forlangte at Luther trakk alle påstandene sine tilbake. Paven truet med å lyse Luther i bann og brenne alle bøkene hans. Dette nektet Luther å etterkomme, og brant isteden brevet fra paven. Nå skulle Luther automatisk ha blitt lyst fredløs og risikert å få den strengeste kjetterstraffen, nemlig å bli brent på bålet. Men keiser Karl tok hensyn til både folkestemningen og sitt vennskap med Fredrik den vise av Sachsen, og stevnet isteden Luther inn for den tyske riksdagen hvor han skulle få mulighet til å forklare seg og trekke sine påstander tilbake. Riksdagen ble holdt i Worms i 1521. Luther fikk mange advarsler mot å dra, men han dro likevel. Keiseren hadde lovet å beskytte ham. Reisen til Worms ble en stor triumfferd for Luther. Hele byen var møtt opp for å se ham, og folkestemningen var helt på Luthers side. 

Fredrik den vise var en av de mektigste fyrstene i Tyskland. Han likte ikke at paven hadde så stor makt, og støttet derfor Luther i kritikken mot paven.

Under riksdagen ble Luther bedt om å trekke tilbake alt han hadde skrevet og sagt som ikke var på linje med kirkens lære. Luther svarte: "Uten at dere overbeviser meg ut fra Bibelen, kan jeg ikke ta tilbake en eneste bokstav av det jeg har skrevet. Min samvittighet er bundet av Guds ord, og det er ikke riktig å handle mot sin samvittighet. Gud hjelpe meg. Amen."

Da Luther reiste fra riksdagen i Worms visste han ennå ikke at han var blitt dømt fredløs. På veien fra Worms ble han plutselig overfalt, tatt til fange og bortført til et ukjent sted. Noen trodde han ble drept, men det viste seg at det var Fredrik den vise av Sachsen som hadde tatt han med til slottet sitt i Wartburg. Fredrik ville at Luther skulle være i sikkerhet mot andre farer. Fredrik var ennå ikke sikker på om han var enig med Luther i alt han stod for, men han mente at Luther uansett var veldig viktig for universitetet og lot han bo på slottet i Wartburg.

På slottet ble helsen til Luther bedre. Han hadde hatt en strevsom periode bak seg, og fikk nå også ro til å fortsette med sin forfattervirksomhet. Luther begynte etter hvert å oversette bibelen til tysk. Den hadde til nå bare vært gitt ut på latin. I 1534 ble Luthers oversettelse av hele Det gamle og Det nye testamente trykt av Gutenberg og gitt ut. Dette fikk stor betydning for utviklingen av det tyske språket. 

Etter en tid på Fredriks slott i Wartburg kunne Luther på nytt bevege seg som en fri mann, og han startet igjen med å holde forelesninger på universitetet og prekener i kirken.

Luther var opptatt av at messene skulle holdes på tysk slik at folk skulle forstå hva som ble sagt. Derfor skrev han tyske messer og salmer. Luther mente også at skolen var viktig, og gav ut to lærebøker. Den store katekisme var tenkt som en lærebok for lærere og prester, og Den lille katekisme var en bok han ville at foreldrene skulle lese for barna. Den inneholdt de ti bud, trosbekjennelsen og Fader vår. 

Luther støttet seg ofte til fyrstene og deres makt. I de land og områder Luthers tanker slo igjennom, var det konger eller statsledere som bestemte over kirken. Derfor ble ofte det Lutherske kirkesamfunnet kalt statskirke. Fyrstene ble viktige medhjelpere for Luther og reformasjonen. Dette kom tydelig fram på to nye riksdager. 

I byen Speyer i 1529 kom de fyrstene som støttet Luther i mindretall, men de protesterte da keiseren ville tvinge dem til å bli katolske igjen. Fra da av ble Luthers tilhengere kalt protestanter. På riksdagen i Augsburg i 1530 la de tyske fyrstene fram et skrift for keiseren som Luthers gode venn og medarbeider, Philipp Melanchthon, hadde skrevet. Luther selv kunne ikke møte, for han var fremdeles lyst fredløs.

I skriftet til Melanchthon kom den Lutherske lære tydelig fram. Det var mange punkter pavens folk og Luthers var enige om, men også mange de var helt uenige om. Luther og Melanchthon ønsket ikke at kirken skulle splittes, men bare fornyes. De mente at all lære som ikke kunne bevises ut fra bibelen måtte tas bort. Bare da kunne de stå som en samlet kirke. 

Skriftet ble siden kalt Den Augsburgske bekjennelsen. Mange fyrster og konger sluttet seg til bekjennelsen, og det førte til at den ble brukt i mange land. I årene som fulgte var det mange forsøk på å komme til enighet mellom de katolske og de protestantiske kreftene, men de klarte det aldri. Kirken delte seg og den evangelisk-lutherske kirke ble organisert.

Kilde : Stovnerporten.no