Satan

En artikkel i bladet ”Skjulte Skatter”, utgitt juli 1915.

Oversatt fra engelsk. (Forfatter ukjent. Her med varsomt modernisert norsk)



Der er neppe noen større hindring for forståelsen av Bibelen enn vår tilbøyelighet til å se dens personer, begivenheter og lærdommer, slik vi forestiller oss dem, i stedet for å se dem slik de virkelig er beskrevet. Vi samler opp begreper her og der og ubevisst leser vi skriftens kjensgjerninger i lyset av disse forutfattede meninger.

 

Slik blir gjerne englene framtilt som bevingede vesener, og vi tenker oss dem slik. Men det er ikke skriftens beskrivelse av dem. Kjerubene og serafene er bevingede, men englene er så lik oss i utseende at de ofte blir tatt for å være mennesker. Abraham tok feil av dem, og Lot og mange andre.

 

Noen av de ideer vi tar med oss inn i Guds ord kan være rent latterlige, men mange av dem er fordervelige, fordi de fordreier eller forvansker ordets sannhet. En av de farligste er den umodne, falske framstilling av Satan, som er overlevert fra de mørke tidsaldre. Mange forestiller seg ham som et fryktelig vesen med frastøtende utseende, gjerne med horn og hestehov og store vinger. Han antas å herske i helvete, hvor hans største fornøyelse er å pine de fordømte sjeler. Ingenting er mer fjernt fra sannheten. Satan har aldri vært i helvete, og det er hans bestemte hensikt aldri å komme der, hvis han kan unngå det. Nei, langt fra å være frastøtende av utseende, er han det vakreste vesen i hele Guds skapning. La oss se hva Bibelen forteller oss om ham:

 

I Esekiel 28, 12-19, har vi et bilde av hvordan Satan ble skapt. For at ikke noen skal reise den innvending at dette skriftsted viser hva han en gang var, siden han nå er blitt så forandret av synd at beskrivelsen ikke lenger kan anvendes, så la oss minnes at ”gavene og sitt kall angrer Gud ikke”. Det ord som er oversatt ”angre”, betegner forandring av hensikt; derfor er det øyensynlig ingen grunn til å tro på noen forandring av Satan, utenom hva ordet direkte viser, mens det  derimot er vitnesbyrd som peker sterkt i retning av at han alltid vil vedbli å være den vakre skapning han ble skapt som, med unntak av de forandringer i hans karakter som synden har frembrakt.

 

Når vi vender oss til det nevnte sted i Esekiel, finner vi ham omtalt som konge av Tyrus. Et øyeblikks overveielse vil vise at profetens ord ikke kan ha til hensikt å anvendes på en jordisk konge, men er en beskrivelse av det herlige vesen som kontrollerte den jordiske hersker og hans kongerike. Vi behøver ikke å nøle med å oppfatte det slik, da det ikke mangler tilfeller i skriften hvor Satan blir omtalt gjennom sine redskaper. Et alminnelig kjent tilfelle er i Eden, hvor Gud, i det han uttaler dommen over djevelen for hans skyld i menneskets fall, tiltaler han gjennom slangen, som hadde vært hans redskap.







Med hensyn til plass og rang i den himmelske hærskare, er Satan en kjerub, et av de mektigste vesener som omgir Guds trone. De andre kjeruber beskrives alltid som vesener som hevder Guds herlighet – i motsetning til synd. Mon ikke dette trekk i deres arbeide skriver seg fra at en av deres egne var syndens opphav?

 

Det viser seg at Satan ikke bare tilhører den høyeste orden av englevesener, men at han en gang var deres høvding. To ganger i dette avsnitt omtales han som den salvede kjerub. Han var ikke alene den mest fremstående, men hans visdom og skjønnhet var fullkommen. Han er også en stor musiker; det ord i v. 13 som er oversatt ”arbeide”, kan også oversettes med ”harmoni”. ”Dine pauker og dine fløyter var i full harmoni hos deg.” Han var også en gang syndfri. Han var fullkommen på alle sine veier – inntil det ble funnet urettferdighet hos ham.

 

Hvilket underfullt bilde! Et vesen av høyeste rang, i en opphøyet stilling, full av visdom, fullkommen i skjønnhet, og selv en elsker av det vakre – dette underfulle vesen har et hjerte fylt av stolthet (v. 17).

 

I Jesaia 14, 12 – 15 får vi et glimt av hans fall. Det særegne ved all synd finner man i hans ”jeg vil”. Guds vilje er fullkommen. Å velge en annen vilje er å tvile på Guds visdom og godhet.

 

Hvis en annen vei kunne sidestilles med Guds, da er Gud ikke allvitende, kjenner ikke alt og alle, eller han er ikke allmektig, kan ikke fullbyrde sin vilje, eller han er ikke den absolutt gode, fordi han velger en vei for oss som er mindre god enn den beste. Å velge vår egen vilje, mot Guds, er å tvile på ham, å fornekte ham, og er den vesentligste egenskap ved synd. Da Satan sa: ”Jeg vil”, begynte synden.

 

Men ikke bare Satan falt, han drog med seg en ikke liten del av himmelens hærskare. Esekiel 28, 16 kan gi oss et vink om hvordan dette ble fullbyrdet. Det ord i grunnteksten som er gjengitt med ”handel” kan likeså passende oversettes med ”baktalelse”. Verset vil da lyde slik: ”Ved din meget baktalelse har de fylt (himmelens) midte med urett, ….. derfor vil jeg støte dem som vanhellige bort fra Guds berg.” Hvor det er spørsmål om Guds godhet hvisker han om sin vantro, og mange tror på hans baktalelse av den allmektige.

 

Nå står den allmektige overfor et stort problem. Synd er blitt en virkelig kjensgjerning og må rykkes opp med rot; men dette må gjøres på en slik måte at det ikke blir noen mulighet for at den kommer frem igjen og krenker skapningens harmoni. Å tilintetgjøre Satan og hans tilhengere er mulig for Allmakten, men det er ikke mulig for en uforanderlig Gud som har gitt sine skapninger evig liv. Å forvise de falne til helvete med en gang kunne i førstningen synes å være det enkleste. Men det var en skjebnesvanger hindring for denne fremgangsmåte. Gud hadde nemlig da utsatt seg for den mistanke at kanskje hadde Satan likevel rett og at han brukte sin allmakt til å kue motstanden uten hensyn til sakens natur.












Guds absolutte godhet, visdom og kjærlighet måtte heves over enhver tvil, og den eneste måte dette kunne gjøres på var ved en fullstendig demonstrasjon av de elendige og forferdelige følger ved å benytte seg av muligheten for å velge noe annet enn Skaperens fullkomne vilje.

 

Hvilken tålmodighet og godhet er ikke her åpenbart, i ham for hvem all synd er en avsky, ved å tillate den å løpe linjen ut, for at den gjennom sine følger må bli forkastet for alltid. Så valgte Gud et hjørne av sitt univers til prøven, et sted som var stort nok til at synden fullkommen kunne utvikles og dog ikke større enn at syndens elendige følger kunne bli så vidt mulig begrenset. En verden blir innrettet med uendelig visdom og omsorg, alt som er nødvendig for menneskehetens høyeste utvikling er innesluttet i den. Til slutt blir mennesket satt inn i den og får sin herskerstilling. Herlige gave! Velsignet med all timelig velsignelse , og denne kronet med direkte samfunn med Skaperen. Men mennesket holdt ikke den stilling det fått av Gud. Bedratt av den onde overgav det herredømmet til forføreren. For: Når dere byr dere fram for noen som tjenere til lydighet, da er dere også tjenere under den dere så lyder.” Rom. 6, 16.

 

Satan fikk slik herredømmet over denne verden med mennesket som sin tjener og han begynte straks å bruke sin makt for å sikre seg den for alltid. Hans anstrengelser for å nå dette mål, danner – med de begrensninger som er satt av Gud – vår verdenshistorie.

 

Hvis en vil forstå verden og dens bevegelse rett, er det viktig at vi har klart for oss den store kjensgjerning som nettopp er fremført, at denne jord ikke er under direkte kontroll av Gud, men av Satan, som har fått praktisk talt frie hender til å gjøre som han vil, og at dette er oppfyllelsen av den guddommelige plan: å tilveiebringe en fullkommen prøve på syndens falskhet.

 

Det må være av den største betydning for den kristne å være oppmerksom på dette og å være i stand til å skjelne og legge den rette målestokk på Satans framferd. La oss derfor se inn i hans planer, da vi har ordets forsikring om at vi kan kjenne dem; ”for vi er ikke uvitende om hans tanker.”

 

Hans hensikt er framsatt i hans erklæring: Jeg vil være den høyeste lik. Jesaia 14,14. Og vi finner at han til en viss grad har hatt framgang i dette, for skriften betegner ham som ”denne verdens gud” og som ”høvdingen over luftens makter”. Det er tydelig at hans plan er å utnevne seg selv som vår jords hersker og Gud.

 

Men her møtes han av to store hindringer. Den første av disse er syndens natur. Bare de som er opprørere mot Gud kan bli Satans tjenere; men det hjerte som avslår den Allmektiges ledelse, er også ferdig til å ta ille opp det som kommer fra andre kilder, hvis det ikke stemmer med dets egne ønsker. Satan må derfor, for å fullføre sine planer, skjule sin virkelige hensikt











og nødvendigvis velge falske veier og midler etter sine etterfølgeres sinn. Han kan bare kontrollere dem når han leder dem i en retning de er villige til å gå. Denne hindring ville i seg selv være tilstrekkelig til å gjøre hans operasjoner ytterst vanskelige, men han er også satt i knipe ved en enda større hindring – den kjensgjerning at Gud, som praktisk talt har gitt ham frie hender på jorden, dog hevder sin suverenitet over den og enkelte ganger skrider inn og nekter Satan å gjennomføre sine planer og stiller seg i veien for hans handlinger. Og som det ubeleiligste av alt for djevelens hensikter, framholder Gud for verden en plan hvorved alle som vil kan vende om til lydighet mot den aller høyeste og fornekte Satan og hans rike for alltid. Hvis det ikke var for dette siste, kunne den onde snart framsette et program for verden, som flertallet med iver ville motta. Han kunne så til slutt tilintetgjøre all motstand fra mindretallet bare ved enkelt stemmeflertall. Men når en sjel vender tilbake til Gud, stilles han under den allmektiges beskyttelse og fienden kan deretter bare røre ham etter særskilt tillatelse. Og de helliges liv og vitnesbyrd på jorden er ham en torn i øyet, som stadig får alt hat og fiendskap i hans ondskapsfulle natur til å reise seg.

 

Disse betraktninger vil sette oss i stand til med rimelig nøyaktighet å etterspore utarbeidelsen av hans plan i historien. Hans første bestrebelse var å få mennesket til å ta ham som sin rådgiver og venn.

 

Skriften har rikelig med vitnesbyrd om at han er den ledende makt bak monarkier og systemer, som for eksempel den ovenfor siterte tiltale til kongen av Tyrus. Men der var også alltid de få som ble vunnet for Gud, og gjennom århundrene har deres arbeid lenket og tirret ham inntil han igjen og igjen har kastet nasjonenes organiserte styrker over dem i forgjeves forsøk på å tilintetgjøre dem. Det har aldri lykkes for ham, for Gud hindret ham alltid fra å nå målet, mens de forfølgelser han fikk i stand, bare tjente til å gjøre deres kjærlighet til Gud sterkere.

 

Nå er ikke Satan allvitende. Skjønt den viseste av Guds skapning, må han som alle andre begrensede vesener lære av erfaring. Og gjennom tidsaldrene har denne mektige gjennom mange eksperimenter og feiltrinn langsomt utarbeidet en plan som lover til sist å bringe ham til målet for sitt hjertes ønske: åpent å bli antatt av menneskeslekten som denne verdens regent og gud. Men hans eksperimenter har vist ham, at mennesket bare kan vinnes ved smiger. Han vil derfor skjule seg og få alle mennesker opptatt med å betrakte seg selv og sin storhet. Når de er blitt tilstrekkelig drukne i sin stolthet, vil han produsere sitt mesterstykke, en mann, i hvem alle menneskelige fullkommenheter er oppsummert, antikrist.

 

Men før en så forferdelig drøm kan bli virkelighet, må meget forberedes. År betyr lite for et evig vesen, og utviklingen av Satans plan er i langsom vekst. Han må få hele verden ferdig til sitt overmenneskes komme. Å framstille ham for tidlig, ville være å ruinere alt sammen.

 

Det eksisterer tre store samfunnslegemer, som visstnok kan synes så sammenblandede at man ikke kan skjelne mellom dem, men som dog er helt særegne i sitt vesen.







Det første er verden, den store labyrint av politiske forhold som binder mennesker sammen i samfunn ved ytre bånd. Vi finner det organisert som folk og regjeringer, som klubber og foreninger, som samfunn og monarkier – kort sagt, alle slags ytre organisasjoner kommer under denne kategori. Og for at vi ikke skal bli misledet ved denne klassifikasjon, skal vi huske på at autoriteten til sådan organisasjon er gitt av Gud, den er nødvendiggjort av synden. Kristus og hans apostler ikke bare lærte  om slike organisasjoners lovlighet, men av nødvendigheten  av at vi kjente dem og bøyet oss for deres autoritet der hvor vi befinner oss. Da derfor disse organisasjoner i en eller annen form omfatter hele slekten, er det viktig for utarbeidelsen av Satans plan, at han oppnår kontroll over dem alle.

 

La oss stanse her og legge merke til hvordan han utover denne kontroll. I motstrid til alminnelig oppfatning er Satan mot alle lave former for synd. Hvis vi husker på hans natur, hans medskapte kjærlighet til det skjønne, hans overveldende stolthet over seg og selv og sine fortrinn og hans ønskers mål om å få denne jord helt i sin makt for å gjøre den til sin evige besittelse, vil vi innse at det må være så. Satan ønsker å gjøre denne verden så utmerket som mulig, for han ønsker den som sin egen evige bolig.

 

Med denne hensikt for øye fyller han jorden med hospitaler og med skoler, med institusjoner og med universiteter, med kommisjoner og avholdsbevegelser og med enhver annen form for påvirkning som oppfinnsomhet kan uttenke for å gjøre verden bedre. Det har ikke noe å si om den opprinnelige idé unnfanges i et hjerte fylt av Guds kjærlighet, eller om bevegelsen fødtes i menigheten. Hvis den er god vil Satan gjerne kontrollere den. Og han gjør straks anstrengelser for å fylle sinnene med de verdslige sider ved arbeidet for å utelukke det åndelige. Det gjør intet til sakens natur hvor prisverdig bevegelsen er, hvis den unnlater å forkynne korset på Golgata som eneste botemiddel for synd, og i stedet er opptatt av foredlende timelige ting og tilsidesetter de evige interesser. Denne virksomhet er kommet under Satans kontroll i samme utstrekning som disse forhold blir rådende.

 

Kan vi nekte at endog meget av det ”religiøse arbeidet” går i denne retning? Hensikten er synderens forbedring, ikke gjenfødelse? I sannhet, Satan gjør hurtig framskritt i å få kontroll over den organiserte verden.

 

Dog møter han likevel motstand i sine operasjoner. Hvis en søker etter kilden til dette vil vi finne et annet samfunn midt i det politiske samfunnslegeme, oppstykket i samfunn, som likevel åpenbarer en eiendommelig enhet i sine grunntrekk. Det er Guds menighet, kjøpt med Kristi dyrebare blod, og dens lemmer gjort til nye skapninger ved den tildelte guddommelige natur. Den er organisert som andre samfunn i verden, for dens folk er ennå på jorden og underkastet nødvendigheten av organisasjon; men til tross for at det er organisert, er det mer enn en organisasjon. Det er en organisme, som banker med et nytt liv som helt er dens eget, underholdt og næret ved sin forbindelse med den Hellige. Etter selve sin natur må den motsette seg Satan og hans gjerninger, for dens liv er avhengig av den Ene, som Satan har valgt å trosse og være ulydig mot. Satan har, som vi allerede har påpekt, ofte prøvet å










ødelegge den, mens hans forfølgelse har bare drevet den til Gud. Men nå kommer han med et nytt angrep. Han vil få menigheten til å betrakte og grunne på sin egen fortreffelighet i stedet for på Herren. Derefter vil den, fylt av stolthet, falle som et lett bytte for tvil og vantro. Slik falt han selv, og slik bevirket han slektens fall og slik håper han å bevirke menneskehetens undergang. – Nå er det ikke noe som sikrere underminerer kraften i en kristens tro enn menneskelig kunnskap som ikke er helliget. Av denne grunn vil Satan gjerne utdanne oss ved alle midler og på alle måter, og slik nå våre mål uten Guds medvirkning. Han vil gjerne gjøre oss uavhengige av vår skaper. Enkel tro tar Gud på ordet og overlater midlene til ham. Men vår veltrenede fornuft må vite måten, må se før vi vil tro. Slik forringer vi Gud og bringer ham innenfor vår begrensnings sirkel. Her menes ikke at man skal opphøye uvitenheten; dette er ment som en advarende stemme mot å la vår ”vitenskapelige” kunnskap hindre vår tro på den Allmektige. Intet under at Jesus sa: ”Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn kommer ingenlunde inn i det”, eller når han så framover i tiden: ”Når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?”

 

Slik er Satans hovedvåpen mot Guds folk åpenbaret for oss. Mennesket mister mer og mer troen på det overnaturlige, fylt som de er av stolthet over sin kunnskap og bekjennende kristendom, driver de hurtig inn i den fryktelige tilstand som er framstilt for oss i menigheten i Laodikea. Men der vil alltid være noen som akter på den apostoliske formaning: ”Se til at ikke noen dere til sitt rov ved verdslig visdom og tomt bedrag.” Og disse som slik tar seg i vare, er den kraft som motsetter seg Satans gjerninger og hindrer åpenbarelsen av hans mesterstykke, ”Syndens menneske”. Når Gud snart forflytter disse fra jorden, da skal ”den lovløse” åpenbares, selve Satans uttrykte bilde.

 

Så skrider menighetens forberedelse fram. Mer og mer blir dens øyne vendt mot seg selv, og mer og mer taper den troen på Gud i mennesket og beskjeftiger seg helt med mennesket og dets handlinger. Kan vi tvile på at når de få som virkelig tror på en allmektig Gud er tatt bort fra menighetenes midte, at den da vil være ferdig til å falle til fote for overmennesket, når han åpenbares.

 

Vi får øye på ennå et tredje samfunn blant menneskene, Guds utvalgte folk; Israel etter kjødet. Stolte, overmodige, fornektet de sin Messias; og i nitten hundre år har de vært adspredt blant nasjonene, har blandet seg med dem, men likevel aldri smeltet sammen med dem. De har alltid hevdet seg som et folk uten å oppnå annet derved enn å gjøre seg til hån og spott, til skive for latteren og til offer for forfølgelser. Hva bryr Satan seg om dette folk? Har han ikke oppnådd å ruinere dem? Er de ikke hjemløse? Se – for å få svar på dette – tilbake i historien og legg merke til det vedholdende, ubarmhjertige hat de er blitt møtt med av nesten enhver nasjon. (Vi har allerede sett at disse nasjoner er under Satans kontroll.) [Kommentar 2014: Merk at dette er utgitt i 1915, lenge før holocost og staten Israel.] Vi kan ikke tro annet enn at det er noe særlig ved dette foraktede folk som slik vekker hans forbitrelse. Ja, det er det. Det er dem Herren har lovet herredømmet på denne jord, under hans sønn, selve det











herredømme som nå er i erkefiendens hender. Dette vet han godt, og det er ikke til å undres på at han har forfulgt dem ubarmhjertig nedigjennom århundrene. Men likesom med menigheten har han også funnet det nødvendig å forandre sin taktikk med Israel. Han kan ikke få ødelagt dem; men kan han ikke få beveget dem til å overlate sin rett til ham? Adam gjorde det.

 

Hvilken forfører han har vært! Omstyrtet han ikke en tredjedel av himmelen ved baktalelse? Gav ikke Adam og Eva etter for hans første smigrende angrep? Går ikke kirken også over på hans side ettersom han beiler [frir] til dens utroskap? Han vil forandre behandlingen av jødene, han vil utvikle dem, vil gjøre dem velstående og dem innflytelse blant nasjonene. De gudløse blant dem har kunngjort at de vil betrakte som sin Messias den mann som vil grunnfeste dem igjen i Palestina. I dag rådslår faktisk nasjonene på jorden om linjen å befeste jødene i deres eget land. Så en dag blir Antikrist åpenbar og slekten antar ham som sin hersker.

 

Den første og vanskeligste del av Satans hensikt er nådd. Han er herre over hele jorden. Menneskeheten adlyder ham med unntakelse av noen få, og de er uten venner eller innflytelse. Enhver organisasjon i verden anerkjenner Antikrist. De enkelte få som våger å motsette seg hans autoritet, gjør det med fare for sitt liv. Men hans hjertes dyreste håp er ennå ikke tilfredsstillet. Han vil være som Gud og ikke alene bli adlydt, men tilbedt. Han vil være guddommelig (2. Tess. 2, 4).

 

Verden har for lenge siden opphørt med å tro på en allmektig Gud. En tid så det ut som kristendommen skulle bli en kraftig forfekter av Gud og himmelen, men den har fordervet sin vei og er begynt å tilbe seg selv i form av sine gjerninger. Endog menigheten er i høy grad forfallen og hviler tilfreds med seg selv og sine resultater. Når den lille kjerne av gjenfødte hjerter er fjernet, vil hele kirkelegemet være rede til, sammen med verden, å motta Satans overmenneske, Antikrist, som legemliggjørelsen av deres idealer, og å tilbe ham som uttrykk for deres forestilling om den guddommelige.

 

Satan streber etter å få hevne seg mot Ham, som kastet ham fra himmelens herlighet. Han har bare igjen å få sitt overmenneske anerkjent som guddommelig og få ham satt i Herrens sted på Sions berg.

 

Men i siste øyeblikk kommer det en uventet hindring. Jødene som han har begunstiget slik, våger ikke de å sette seg opp mot ham? Intet under, at hans raseri ikke kjenner noen grenser!

 

Ut over verden går budskapet om at de har fornektet ham, som var legemliggjørelsen av selvets storhet. Men dette kan ikke tåles! Opprørene må knekkes, de må tilintetgjøres.















I århundrer har disse jøder vært jordens plage, nå har de overskredet all menneskelig tålmodighet. Skylder de ikke sine motstandere selve sin tilværelse? Hvem var det som tillot dem å vende tilbake til Palestina? Hvem gav dem deres land og deres regjering?

 

Samle en hær, den største som noen gang er sett! Verden vet godt hvilken fortvilet slagsbror jøden er, når han setter seg til motverge. Uanfektet av vredes-varslene fra den himmel de allerede har fornektet, velter de sine legioner inn i Palestina. Jødene kjemper fortvilet, men det er til ingen nytte. Det er hundre mot en, så de blir drevet tilbake, til det bare er den hellige stad igjen. Moderne våpen gjør kort prosess overfor byens forsvar. Antikrist proklameres som herre, som guddommelig. Men nå kommer Herren. (Se Sakarias kap. 14).

 

Det konsentrerer seg i et punkt over Oljeberget; det antar form, skikkelse av et menneske. Hærskarene venter, målbundne. Ingen kan se på denne underlige skikkelse, og ingen kan vende sine øyne bort. Majestetisk stiger han ned, hans føtter berører Oljeberget. Jorden rokkes og skjelver, mennesker styrter hit og dit for å unnslippe dommen over all jorden.

 

Men ”overmennesket” som har erklært seg selv å være guddommelig? Der ligger han, maktstjålen og kraftesløs, til han blir grepet og overgitt til den evige dom, ildsjøen. Og hans herre, djevelen, som planla det hele, styrtes ned av en engel, bundet til avgrunnen i tusen år.

 

Etter tusen års frihet for hans ødeleggende nærvær, blir Satan frigitt en gang til, for at hele universet kan lære at en midlertidig velsignelse ikke er nok til å binde en sjel til Gud. Igjen finner erkebedrageren mennesker som er ferdige til å motta ham og til å hjelpe ham i hans hevn på dem som ødela hans mesterplan.

 

Men dette er nok. Slått igjen, blir han denne gang overgitt til den evige dom, ildjøen (Åp. 20, 7 – 10).

 

Demonstrasjonen er fullbrakt, Guds visdom er blitt rettferdiggjort. Syndens drama er slutt, og et mektig teppe av ild innhyller skueplassen. Når det løftes er det for en ny himmel og en ny jord, renset gjennom ilddåpen for hver trevle av synd, et sted hvor rettferdighet bor.